tirsdag 14. august 2012

Kan du gjøre meg en bjørnetjeneste?


 Noen av dere som leser dette blogginnlegget vil kanskje lure litt på tittelen. Hvem skulle vel noensinne spørre om en bjørnetjeneste? Jeg kan innrømme at jeg har gjort det. Da jeg var cirka ti år hadde jeg en periode der jeg spurte mamma om hun kunne gjøre meg en bjørnetjeneste hvis jeg skulle spørre henne om en stor tjeneste? Om det rykker litt i smilebåndet nå, forstår du hvorfor dette er feil, og hvorfor mamma nektet.  Om du ikke forstår hvorfor spørsmålet blir feil, les videre i innlegget så skal jeg forklare.

Feilen er at mange, spesielt barn, kun ser på ordet bjørnetjeneste som et sammensatt ord som består av ordene bjørn og tjeneste. En tjeneste er en handling man gjør for noen, dvs. en form for hjelp. Tjenester  gis ofte tilbake med en annen tjeneste. Ved å sette ordet bjørn foran tjeneste tenker mange at en bjørnetjeneste må være en veldig stor tjeneste, siden bjørner er store og sterke. Dessverre har ordet en mer sammensatt betydning enn bare summen av de to ordene bjørn og tjeneste. Uttrykket kommer nemlig fra en flere hundre år gammel fransk fabel om nettopp en bjørn og en tjeneste. Ifølge Bokmålsordboka er en bjørnetjeneste en "velment, men uheldig hjelp som blir mest til skade".  Fabelen er skrevet av  Jean de la Fountaine, og handler om en gartner som har en tam bjørn. En dag mens eieren sover har han en flue på ansiktet.  I et forsøk på å hjelpe eieren sin ved å drepe flua, slår bjørnen eieren i ansiktet med en stor stein slik at eieren dør.  Det bjørnen mente som hjelp, ble altså veldig uheldig for eieren.

 Selv mange år etter første gang mamma rettet på min bruk av ordet bjørnetjeneste må jeg stoppe meg selv fra å bruke ordet feil. Jeg savner et ord som uttrykket hvor stor tjenesten er og hvor utrolig takknemlig jeg vil være om noen gjør den for meg. Men inntil alle begynner å bruke mitt nye ord elefanttjeneste, får jeg bare fortsette å be om kjempetjenester… I hvert fall en gang i blant. ;)

søndag 12. august 2012

Alf Prøysen

Alf Prøysen (1914-1970)

Alf Prøysen er en av Norges mest kjente og kjære forfattere og visesangere. Han ble født 23. juli 1914 på Rudshøgda i Ringsaker. Her vokste han opp på husmannsplassen Prøysen før han som 25 år flyttet til sørover og jobbet på ulike gårder i Akershus. Selv om han blir sett på en av Hedmarks store sønner bodde han i Nittedal store deler av sitt voksne liv.

Selv om Prøysen hadde vært aktiv innen revymiljøet siden ungdommen, debuterte han med novellesamlingen "Dørstokken heme" først i 1945. Etter denne første utgivelsen ble han fort en kulturskatt. Selv om du kanskje ikke kjenner navnet hans, har du trolig hørt en av fortellingene hans, eller i hvertfall hørt en av sangene hans. Store deler av forfatterskapet hans har vært for barn, og fra 1952 var han med på Barnetimen for de minste i norsk radio. I 1963 var han også med som skuespiller i barnetv-serien Kanutten og Romeo Clive. Her spilte Prøysen Romeo Clive, mens forfatteren Anne-Cath Vestly spilte Kanutten.
 
Her ser du Alf Prøysen med gitar i midten, Anne-Cath Vestly til venstre og Odd Borgen til høyre.
Prøysen har sammen med forfatterne Anne-Cath Vestly og Thorbjørn Egner vært med og formet norsk barnelitteratur på 1900-tallet. Blant figurene han har skapt er Teskjekjerringa og Snekker Andersen kanskje de mest kjente. Men mange kjenner bøkene hans. En av de mest kjente bøkene er kanskje Den grønne votten. Nedenfor kan du se og høre klipp fra flere av Prøysens sanger.
 
Klipp fra "Teskjekjerringa"
Musevisa


Les gjerne mer om Alf Prøysen og hans forfatterskap på disse sidene:

 




torsdag 9. august 2012

Hva er forskjellen på man og en?


En gang i blant hender det at elever stiller spørsmål om ting i det norske språket som jeg aldri har tenkt på. Siden jeg har norsk som morsmål er det en del regler ved språket som jeg bare vet uten at jeg har fundert over det, eller lest om det i en bok. Jeg blir nesten fristet til å beskrive det som "sånn er det bare"-kunnskap. Men noe av det mest fascinerende med språk er at det ofte er en forklaring på hvorfor noe føles riktig, mens noe annet føles feil. Og for språkelskere som meg, er det alltid en spennende oppdagelsesreise å finne denne forklaringen. Jeg ble nylig sendt ut på en slik oppdagelsesreise når en elev spurte  hva som er forskjellen på man og en?  Da jeg ble stilt spørsmålet første gang tenkte jeg at det egentlig ikke var så stor forskjell mellom de to, men etter å ha grublet litt ser jeg at det er litt mer komplisert enn jeg først hadde trodd.


Man


Man er et ubestemt pronomen. Det brukes som en generell referanse til alle uten referanse til  én bestemt person, eller en bestemt gruppe personer. Ofte bruker vi man som subjekt i generell ordtak og leveregler. Legg merke til at man kun kan brukes som subjekt i setningen.


Eksempel:
Man kan ikke få i både pose og sekk.
(Betydning:  Det er ikke mulig å få alt man ønsker seg.)

Man kan også brukes som et mer upersonlig subjekt dersom man ikke ønsker å bruke det mer personlige pronomenet jeg.

Eksempel:
  1. Jeg gjør så godt jeg kan.
  2. Man gjør så godt man kan.
I den første setningen er det tydelig at det er den som sier setningen som gjør så godt han/hun kan. Den andre setningen kan tolkes som om "alle gjør så godt de kan", eller at den som snakker gjør så godt han/hun kan, men ikke ønsker å komme med en veldig personlig påstand. Hvilken betydning som brukes må forstås utfra situasjonen rundt det som sies (det vil si konteksten).

En


En tilhører ordklassen determinativ, og kan brukes på samme måte som man. Mens man kun kan være subjekt i setningen, kan en også brukes som andre setningsledd. En kan også brukes med genitivs-s.

Eksempel:
  1. En kan ikke få både i pose og sekk.

  2. En må forstå hvilke krav som stilles til en.

  3. Ens venner må en ta vare på.

 Selv om en kan brukes i flere typer setningsledd, og man kun kan være subjek,t kan de ikke brukes i samme setning.

Eksempel:
Feil: Man må forstå hvilke krav som stilles til en.


Forskjeller mellom man og en:


I følge Kirsti MacDonalds bok Spørsmål om grammatikk er en kanskje mer brukt i dagligtale enn man. Boka sier at man er litt mer formelt enn en.  Personlig kjenner jeg meg ikke igjen i dette. Jeg bruker man oftere enn en, men her er det sikkert snakk om hva man liker best. Jeg er uansett enig med MacDonald i at hverken man eller en oppfattes som formelle.



* Man kan kun brukes som subjekt i setningen.

* Man kan ikke brukes med genitivs-s.

* Man kan ikke brukes i nynorsk.
* En kan brukes som både subjekt og andre setningsledd

* En kan brukes med genitivs-s.


* I nynorsk brukes ein som ubestemt pronomen der vi i bokmål bruker man.


Kilder:
Faarlund, J.T. , Lie, S., & Vannebo, K.I. (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo:  Universitetsforlaget.

MacDonald, K. (1997). Spørsmål om grammatkk. Oslo: Cappelen.

tirsdag 7. august 2012

Hodet og ansiktet

Vi har alle sammen et ansikt, og lærer ganske fort hva de viktigste deler av ansiktet og hodet heter. Vi har en munn vi spiser med, ei nese vi lukter med, øyne vi ser med og ører vi hører med. Men vet du hva den lille delen nederst på øret heter? Eller hva vi på norsk kaller den lille kroken av munnen der leppene møtes som krabber oppover ansiktet når vi smiler? I dette blogginnlegget har jeg tatt for meg hodet og ansiktet og hva vi kaller de ulike delene. Alle ordene er substantiv og er skrevet med artikkel foran ordet som forteller hvilket kjønn substantivet har og hvordan det bøyes.


*Merk at noen av substantivene, slik som et øye, gjerne bøyes uregelmessig. Noen ord kan bøyes på flere måter. Om du er usikker på om ordet kan bøyes på en annen måte enn bøyningsmønsteret i disse listene, kan du slå opp ordet i Bokmålsordboka. Bruk da ordet du ser på tegningen uten artikkel (en, ei, et).

Entall

Flertall

Ubestemt
Bestemt
Ubestemt
Bestemt
En isse
issen
isser
issene
Et bakhode
bakhodet
bakhoder
bakhodene
En kjeve
kjeven
kjever
kjevene
En nakke
nakken
nakker
nakkene
En hals
halsen
halser
halsene
Ei hake
haka
haker
hakene
Et ansikt
ansiktet
ansikter
ansiktene
Ei panne
panna
panner
pannene

Entall

Flertall

Ubestemt
Bestemt
Ubestemt
Bestemt
Et hårstrå
hårstrået
hårstrå
hårstråene


hår
hårene
Et øre
øret
ører
ørene
Et kinn
kinnet
kinn
kinnene
En munn
munnen
munner
munnene
Ei nese
nesa
neser
nesene
Et øye
øyet
øyne
øynene



Entall

Flertall

Ubestemt
Bestemt
Ubestemt
Bestemt
Et hårfeste
hårfestet
hårfester
hårfestene
Et øyenbryn
øyenbrynet
øyenbryn
øyenbrynene
En øyekrok
øyekroken
øyekroker
øyekrokene
Et kinnben
kinnbenet
kinnben
kinnbena
En øreflipp
øreflippen
øreflipper
øreflippene
En nesetipp
nesetippen
nesetipper
nesetippene
Ei munnvik
munnvika
munnviker
munnvikene
Ei underleppe
underleppa
underlepper
underleppene
Ei overleppe
overleppa
overlepper
overleppene
Et smilehull
smilehullet
smilehull
smilehullene
Et nesebor
neseboret
nesebor
neseborene
En neserygg
neseryggen
neserygger
neseryggene
En tinning
tinningen
tinninger
tinningene

søndag 5. august 2012

I ny og ne


I det forrige innlegget om Norsksonens sommerferie brukte jeg uttrykket "i ny og ne". Dette er et fast uttrykk som brukes med betydningen "av og til" eller " en gang i blant". Uttrykket i ny og ne  kommer fra månens faser. Når månen vokser seg større, sier vi at månen er i fasen som kalles ny. Når vi har hatt en fullmåne, dvs. når månen ser ut som en stor, gul ost, går den inn i en ny fase der den igjen blir mindre. Vi sier at månen er i fasen ne.

Ny og ne er to av månens fire hovedfaser som er del av en månesyklus. En månesyklus er normalt på 29,5 døgn. Du kan lese mer om Månen og dens faser hos Store Norske Leksikon.

Eksempel:
Jeg følger med på nyhetene i ny og ne.

Med denne setningen sier personen at han av og til ser på nyhetene. Det er ikke noe som gjøres veldig ofte, men heller ikke svært sjelden.