Gradbøyning av adjektiv

I tidligere innlegg har jeg skrevet om adjektivenes plassering og samsvarsbøyning. I dette innlegget skal jeg fortelle mer om gradbøyning av adjektiv.

Hva er gradbøyning av adjektiv?

Adjektiv beskriver egenskaper til substantiv og pronomen. Vi gradbøyer adjektiv for å vise hvor mye av egenskapen adjektivet har.

Adjektiv som kan gradbøyes, gradbøyes i formene positiv, komparativ og superlativ.

Positiv	Komparativ	Superlativ
søt	søtere	søtest
høy	høyere	høyest
blå	blåere	blåest

Positiv er grunnformen. Komparativ bruker vi ofte når vi skal sammenligne to ting der den ene har mer av egenskapen enn den andre. Mens vi bruker superlativ-formen når vi sammenligner og en ting har mer av egenskapen av alle ting som sammenlignes.

• Genseren er søt.
• Kattungen er søtere.
• Babyen er søtest.

Hvordan gradbøyes adjektiv?

Den vanligste måten å gradbøye adjektiv på, er ved å legge til endelser. I komparativ får grunnformen av adjektivet endelsen -ere, og i superlativ får grunnformen endelsen -est.

Positiv	Komparativ	Superlativ
søt	søtere	søtest
høy	høyere	høyest
blå	blåere	blåest

Noen adjektiv skifter vokal i bøyningen. Disse adjektivene må du bare lære deg.

Positiv	Komparativ	Superlativ
tung	tyngre	tyngst
få	færre	færrest
stor	større	størst
lang	lengre	lengst

I tillegg har vi noen vanlige adjektiv som bøyes på en spesiell måte.

Positiv	Komparativ	Superlativ
liten	mindre	minst
dårlig	verre	verst
gammel	eldre	eldst

Unntak

Adjektiv som slutter på -el, -en og -er, får ofte sammentrekning og mister -e-en i siste stavelse når de blir gradbøyd. Ord som har dobbel konsonant før endelsen -el, -en og -er mister også ofte den ene konsonanten.

Positiv	Komparativ	Superlativ
enkel	enklere	enklest
våken	våknere	våknest
vakker	vakrere	vakrest

Jeg synes egentlig at superlativ-formen av våken virker litt rar, og synes dette gjelder mange av adjektivene som ender på -en. Jeg ville ha brukt hjelpeordet mest, mest våken.

Det finnes også andre adjektiv som er unntak og bøyes annerledes. Ikke alle adjektiv gradbøyes ved å legge til endelser. Dette gjelder spesielt mange adjektiv som slutter på -sk, lange ord, fremmedord og ord som slutter på -e.

Positiv	Komparativ	Superlativ
glemsk	mer glemsk	mest glemsk
hysterisk	mer hysterisk	mest hysterisk
katastrofalt	mer katastrofalt	mest katastrofalt
interessant	mer interessant	mest interessant
stille	mer stille	mest stille
spennende	mer spennende	mest spennende

Adjektiv

Søt, rar, høy, lav, rød og blå er alle adjektiv. Dette er ord som beskriver substantiv og pronomen. Vi sier at adjektivene viser hva slags egenskaper et substantiv eller pronomen har. Adjektiv er en av ordklassene som gir farge og stemning til en tekst. I dette blogginnlegget skal jeg gi deg en kort forklaring på hva adjektiv er og hvor du plasserer dem i setninger. Hvordan du gradbøyer adjektiv vil jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg. Er du interessert i samsvarsbøyning, kan du lese om dette her.

Plassering av adjektiv

På norsk plasserer vi vanligvis adjektiv foran substantiv eller pronomen.

Emma er en søt baby.	adjektivet søt står foran substantivet baby
Vi har en blå blomsterpotte.	adjektivet blå står foran substantivet blomsterpotte
Jeg ser en høy sjiraff.	adjektivet høy står foran substantivet sjiraff
Det er en lav dachs.	adjektivet lav står foran substantivet dachs
Hun plukket et rødt jordbær.	adjektivet rødt står foran substantivet jordbær

Legg merke til at de fire første adjektivene (søt, blå, høy og lav) er skrevet slik som du finner dem i ordboka. Det siste adjektivet (rød) har derimot fått en -t. Årsaken er at de fire første adjektivene beskriver substantiv i hankjønn, mens jordbær er et substantiv i intetkjønn. Adjektivene bøyes for å passe til substantivene (og pronomenene) de beskriver. Dette kaller vi samsvarsbøyning. Du kan lese mer om dette her.

Dersom vi ikke plasserer adjektiv og substantiv ved siden av hverandre kan vi også plassere adjektivet i senere i setningen. Ofte kommer da adjektivet etter verbet å være.

Babyen er søt.	Den er søt.
Blomsterpotta er blå.	Den er blå.
Sjiraffen er høy.	Den er høy
Dachsen er lav.	Den er lav.
Jordbæret er rødt.	Det er rødt.

Legg merke til at adjektivet rød fortsatt har intetkjønnsformen med -t. Vi følger fortsatt reglene for samsvarsbøyning selv om ikke substantiv/pronomen og adjektiv ikke står ved siden av hverandre.

Lær hva imperativ er!

Dette innlegget er egentlig ikke nytt, men lå litt bortgjemt i et Google-dokument. På tide å tørke støv av det og la det komme frem i lyset.

Imperativ er en form av verbet som vi bruker når vi vil at noen skal gjøre noe. Det er en ordre.

I eksemplene nedenfor har verbet i imperativ fet skrift.

Gå ut!

Kjør forsiktig!

Ikke gå på gresset!

Disse setningene med imperativ kalles imperativsetninger. Disse har ikke subjekt. Verb i imperativ

står alene når vi gir en ordre. Det er fordi setningen sies eller leses i en situasjon der den som leser

eller hører setningen (ordren) er subjektet.

 

Hvordan lager vi imperativ av et verb?

Imperativformen er infinitiv minus –e på slutten av verbet i infinitiv.

Infinitiv Kjøre Hoppe Lese Synge Slutte

Imperativ Kjør Hopp Les Syng Slutt

Imperativ setning Kjør forsiktig! Hopp høyere! Les s. 22! Syng nasjonalsangen! Slutt å spille høy musikk!

Ikke alle verb i infinitiv slutter på en –e.  For disse verbene er imperativ lik infinitiv.

Infinitiv Gå Ta Le Se

Imperativ Gå Ta Le Se

Imperativsetning Gå ut! Ta med regntøy! Le av vitsen! Se opp for biler!

Hvor finner vi imperativsetninger?

I bruksanvisninger, oppskrifter, regler og skilt.

Adverb - Hva skiller dem fra adjektiv?

Er det virkelig en forskjell på adverb og adjektiv?
Ja, det er det. 

Spørsmålet ovenfor har jeg fått av mange elever. De vet at det er en forskjell, men det er ikke alltid lett å vite hva forskjellen er. Jeg forstår at dette er forvirrende, og jeg skal prøve å forklare mer om dette i blogginnlegget. Jeg skal først og fremst forklare hvorfor adverb er annerledes enn adjektiv.

Vi kan begynne med det helt enkle, nemlig hva som et oppgaven til disse to ordklassene.

Adjektiv er ord som beskriver egenskaper som substantiv og pronomen har.

Adverb er ord som beskriver verb, andre adverb eller adjektiver, eller som beskriver en hel setning.

1) Bildet var pent.

2) Hun smilte pent.

3) Bildet var veldig pent.

4) Hun smilte veldig pent.

I den første setningen finner vi adjektivet pent. Vi ser at det er et adjektiv fordi det beskriver substantivet bildet.

I den andre setningen finner vi adverbet pent. Adverbet pent beskriver verbet smiler.

I den tredje setningen står adverbet veldig foran adjektivet pent. Veldig beskriver og forsterker adjektivet pent.

I den fjerde setningen står adverbet veldig foran adverbet pent. Her beskriver og forsterker veldig adverbet pent.

Disse eksemplene viser oss at det er funksjonen, altså hva ordet gjør i setningen, som avgjør om ordet er et adjektiv eller adverb. Vi ser her at pent kan tilhøre begge ordklasser, men vi må se hvilket ord det beskriver. Det er ganske vanlig at adverb har samme form som adjektiv i intetkjønnsform.

Nedenfor ser ser du to eksempler der adverb beskriver hele setningen.

5) Det regner sikkert i morgen.

6) Han vet kanskje mer.

Vi ser at adverbene sikkert og kanskje forandrer setningenes betydning. Om du tar bort adverbene vil begge setningene bli mye sterkere påstander.

Om du vil lese mer om adjektiv kan du gjøre det her.

Personlige pronomen

Å lære seg de personlige pronomenene i norsk er ikke så veldig vanskelig. Vi bruker dem hele tiden, så dersom du ønsker å kommunisere må de sitte. De fleste lærer dette ganske fort selv om det er helt vanlig at man blander pronomenene han og hun når man snakker og er nervøs. Selv om det ikke er veldig vanskelig, må man øve for å lære det. Det er som man sier, øvelse gjør mester.


Når vi skal lære personlige pronomen pleier vi å møte en slik tabell.

person, tall	subjektsform	objektsform
1. person, entall	jeg	meg
2. person, entall	du	deg
3. person, entall	han	ham
	hun	henne
	det/ den	det/ den
1. person, flertall	vi	oss
2. person, flertall	dere	dere
3. person, flertall	de	dem

Som navnet sier, bruker vi subjektsformen når pronomenet er subjekt i setningen, og objektsformen når pronomenet er objekt i setningen.

Subjektsform

Jeg heter Maria.

Du heter Per.

Han heter Ole.

Hun heter Julie.

Det heter bunad.

Den heter "Ja, vi elsker...".

Vi heter Olsen.

Dere heter Pedersen.

De heter Andersen.

Objektsform

Foreldrene mine ga meg navnet Maria.

Foreldrene dine ga deg navnet Per.

Foreldrene hans ga ham navnet Ole.

Foreldrene hennes ga henne navnet Julie.

De kaller det bunad.

De kaller den "Ja, vi elsker..."

De ga oss blomster.

Vi vil gi dere blomster.

De ga dem blomster.

Vi bruker ofte objektsformen etter preposisjoner.

De roper etter meg.

Kan jeg komme på besøk til deg.

Jeg bor i leiligheten under henne.

Hvis du er usikker på hva subjekt og objekt betyr, kan du lese mer om setningsledd her.

Substantivbøyning - nå på film

 

Hipp hurra! Nå har Norsksonen fått sitt første videoblogginnlegg. :)

For et par år siden skrev jeg et blogginnlegg om bøyning av substantiv. Etter det har jeg ikke skrevet så mye om substantivbøyning, men jeg ser at dette er noe mange er interessert i å lære mer om.
Det er grunnen til at jeg valgte dette som første tema da jeg skulle prøve meg på å lage et videoblogginnlegg. Nå er denne videoen laget og lagt ut på YouTube. Det var ganske skummelt å lage en video siden det er så mange flotte videoer på nettet allerede, men jeg vil veldig gjerne gi dere noen videoblogginnlegg. For mange er det lettere å se en video enn å bare lese om et tema. Fremover håper jeg at dere kan få noen temaer presentert både skriftlig og som videoinnlegg.

I denne videoen har jeg forsøkt å legge vekt på de viktigste reglene og ikke snakket så mye om unntakene. I stedet kommer jeg til å snakke mer om substantiv med andre bøyningsmønster i neste videoblogginnlegg. Da håper jeg at du synes at videoen er nyttig. Jeg har lært mye om videoblogging den siste uka, og jeg håper at det fører til at du lærer mer om substantivbøyning.

Da er det bare for meg å si:

Snurr film!  *

 

 

 

*Snurr film er et uttrykk brukt mye av en av figurene (Tøfflus) i en gammel julekanderserie på NRK. Serien het Jul i Skomakergata, og dette uttrykket har blitt ganske vanlig etter denne julekanderen. Uttrykket ble sagt før man skulle vise en liten filmsnutt, og at filmen "snurrer", det vi si går rundt og rundt, kommer fra at man i gamledager brukte film på ruller som gikk rundt når man så på film. ;)

 

Preposisjoner knyttet til tid

Når skal snakke om tid bruker vi preposisjoner for å uttrykke forholdet mellom en handling, et subjekt og tiden handlingen vil finne sted. Ulike preposisjoner viser oss ulike forhold.

1. Jeg skal jobbe i sommer.
2. Jeg skal jobbe om sommeren.
3. Jeg skal jobbe til sommeren.
4. Jeg skal jobbe i løpet av sommeren.
5. Jeg skal jobbe før sommeren.
6. Jeg skal jobbe etter sommeren.

Ovenfor ser du seks setninger. Setningene er satt sammen av de samme ordene, med unntak av preposisjonene. Dette gjør at setningene får ulike betydninger.

1) Jeg skal jobbe i sommer. Setningen forteller i hvilken periode "jeg" skal jobbe. Perioden er sommeren. 

2) Jeg skal jobbe om sommeren. Setningen forteller om en handling som skal gjentas i en periode. En vanlig tolkning av setningen er at "jeg" skal jobbe i perioden som kalles sommeren og at dette er en handling som skal gjentas i neste periode som kalles sommeren.

3) Jeg skal jobbe til sommeren. Setningen forteller om en handling som vil skje i perioden sommeren som ligger i framtiden.

4) Jeg skal jobbe i løpet av sommeren. Setningen forteller om en handling som skal finne sted og fullføres innenfor et tidsrom. Setningen forteller ikke hvor ofte eller hvor mye jobb som skal gjøres i tidsrommet.

5) Jeg skal jobbe før sommeren. Setningen forteller at jeg-personen skal jobbe innen den perioden som heter sommeren begynner.

6) Jeg skal jobbe etter sommeren. Setningen forteller at jeg-personen skal jobbe etter at den perioden som heter sommeren er avsluttet

De ulike preposisjonene

Preposisjonen i bruker vi når:

• noe skjer over en periode (uttrykker varighet)
• Eksempel: Jeg har bodd i Norge i tre år.

• noe skjer i en periode
• Eksempel: Jeg flyttet til Norge i jula.

• viser til et tidspunkt (i uketall, måned, år , århundrer)
• Eksempel: Jeg flyttet hit i uke 15.  Det var i april.

• Viser til noe som skjer i den perioden vi er inne i eller som kommer
• Eksempel: Jeg flyttet hit i sommer.

Preposisjonen om bruker vi når:

• Vi skal fortelle om en handling som gjentar seg.
• Eksempel: Jeg pusser alltid tennene om morgenen.

• Vi forteller hvor lang tid det er til noe skjer.
• Eksempel: Jeg skal ta bussen om ti minutter.

 

Preposisjonen på bruker vi når vi skal vise til:

• Tidspunkter
• Eksempel: Norsk språk og kultur var veldig viktig i Norge på 1800-tallet.

• Hvor lang tid man brukte på en avsluttet handling
• Eksempel: Jeg lærte meg flytende norsk på fire år

Preposisjonen for ... siden bruker vi når vi skal forteller hvor langt tilbake i fortida at noe hendte.

Eksempel: Jeg kom til Norge for tre år siden.

Legg merke til at begge  deler av preposisjonen må være med i setningen og at tidsbegrepet settes mellom for og siden.

Preposisjonen til brukes om handlinger som vil skje i framtida.

Eksempel: Jeg skal besøke familien til sommeren.

Preposisjonen siden brukes når vi skal uttrykke noe som har hatt varighet fra et tidspunkt i fortiden og frem til i dag. Verbalet i setningen står i perfektum (presens perfektum).

Eksempel: Jeg har bodd i Norge siden 2009.

Preposisjonen under kan brukes om tid for å uttrykke

•  noe som skjer i løpet av en periode med aktivitet.
• Eksempel:  Mange var medlemmer av motstandsbevegelsen under krigen.

Preposisjonen i løpet av bruker vi når en handling avsluttes innenfor et tidsrom.

Eksempel: Jeg lært mye i løpet av de tre  månedene jeg var i praksis.

Preposisjonene før, innen og etter plasserer en hendelse i tid i forhold til en annen hendelse.

Innen brukes ofte i forbindelse med datoer.

Eksempel: Jeg jobbet på fabrikken før jeg flyttet.

Du må levere jobb søknaden innen 15. mai.

Jeg går på kurs etter jobben.

Preposisjoner - språkets forvirrende byggeklosser...

Når man lærer et nytt språk går det alltid ganske greit å lære seg ordene som har et tydelig innhold. Substantiv som bil, t-bane, sykehus, hotell og mat er kanskje noe av det første man lærer i tillegg til enkle høflighetsfraser som Hei!, Takk! og Hvordan går det?. Deretter følger verbene. I begynnelsen bruker man kanskje bare infinitiv, og etterhvert begynner man å bøye verbene slik at de passer inn i setningen. Et sted på veien lærer man seg viktige pronomen, og så blir man mer vågal og legger til noen adjektiv.

Rekkefølgen man lærer ulike deler av språket på skyldes praktisk bruk Man lærer et språk for å kommunisere, og det er utrolig hvor lenge man kan overleve på en god del substantiv og en håndfull verb. Men en verktøykasse full av substantiv, verb, pronomen og adjektiv vil ikke la deg ha lengre samtaler. Du trenger også småordene som lager sammenheng mellom de ulike elementene. En gruppe med småord som er en utfordring å lære på alle språk (iallefall alle språk jeg noensinne har lært) er preposisjonene.

Preposisjonene er ofte små ord og ser ved første øyekast ubetydelige ut, men det er disse ordene som viser hvordan ledd fungerer i forhold til hverandre i tid, rom eller abstrakte forhold. Men hva betyr egentlig dette? La oss se på et eksempel.

Jeg sitter ... bilen.  

Her ser du en enkel setning med pronomenet jeg, verbet sitter og substantivet bilen. Men i denne setningen mangler det en preposisjon. Det gjør at vi ikke vet hvilket forhold det er mellom jeg sitter og bilen. Mulige forhold vi kan lage ut av denne setningen er ...

Jeg sitter i bilen.

Jeg sitter foran bilen.

Jeg sitter bak bilen.

Jeg sitter ved siden bilen.

Jeg sitter hos bilen.

Selv om tre av fire ord i setningen over er de samme, er betydningen av hver av setningene forskjellige fordi preposisjonen viser til ulike forhold mellom jeg sitter og bilen.

Denne grunnleggende bruken av preposisjoner er kanskje den egenskapen og siden ved preposisjoner som det er lettest å forstå. Preposisjonen uttrykker et lettforståelig forhold. Men det er ikke alltid like lett å forstå hvilken preposisjon som passer best. Dette kan skyldes at det er ganske små forskjeller i betydning mellom ulike preposisjoner, eller at to eller flere pronomen kan uttrykke omtrent samme forhold men kun en preposisjon brukes i et fast uttrykk.

Ettersom preposisjoner er noe av det vanskeligste å mestre i et fremmedspråk, og til og med i et morsmål, er det synd at det er også er et av temaene der man oftest må si "sånn er det bare" eller "dette må dy pugge siden det er et fast uttrykk". Det finnes en del regler, men det finnes også mange unntak. Preposisjoner er et for stort tema til å diskuetere med kun ett blogginnlegg. Derfor vil det sakte men sikkert komme flere blogginnlegg knyttet til bruk av preposisjoner i norsk. Om du ønsker at jeg skal prioritere en bestemt side ved pronomen er det flott om du forteller om det i en kommentar.

Hva er forskjellen på ordklasse og setningsledd?

Bildet er hentet fra petpep.

Når man skal lære seg et nytt språk, kan grammatikken være veldig forvirrende. Noe av det vanskeligste er å forstå forskjellen mellom ordklasser og setningsledd. Og selv personer som har vokst opp med norsk som morsmål har problemer med å skille mellom disse to. 

Den enkleste måten  forklare forskjellen på er at ordklasse og setningsledd beskriver ordene på to ulike nivåer. Ordklasse beskriver ordets form, mens setningsledd forklarer ordets funksjon. Her er det viktig å merke seg at ordklasse beskriver enkeltord, mens setningsledd kan bestå av flere ord.

Eksempel:

Katten spiser mat

Setningen ovenfor består av tre ord; Katten, spiser og mat. Katten er et substantiv som har hankjønn og står i entall. Spiser er et verb i presens. Mat er et substantiv. Substantiv og verb er begge ordklasser. Ordklasseinndeling forteller oss hvordan ordene skal bøyes, men sier ingenting om hvilken rolle ordene i setningene har i forhold til hverandre. For å finne ut dette må vi analysere setningen og finne setningsleddene.

Nå skal jeg vise deg et eksempel på setningsanalyse av en kort setning. La oss begynne med å oppsummere noen av tingene vi vet om norsk språk. Vi vet at setninger på norsk vanligvis må inneholde to setningsledd; subjekt og verbal. I tillegg inneholder mange setninger objekt. Det er de tre vanlige setningsleddene subjekt, verbal og objekt vi nå skal prøve å finne.

Vi begynner setningsanalysen ved å finne verbalet. Vi vet at verbalet består av et verb, og at ordklassen verb inneholder ord som beskriver handlinger. Vi spør; Hva skjer? I setningen ser vi at handlingsordet (verbet) er spiser. Svaret på spørsmålet er spiser.  Da vet vi at dette er verbalet i setningen.

For å finne subjektet spør vi; Hvem eller hva + verbalet? Svaret på dette spørsmålet er subjektet. Subjektet er den som er eller gjør noe i setningen. Hvem spiser? Svaret er katten spiser. Katten er subjektet i setningen.

Neste ledd vi da ønsker å finne er objektet. Vi stiller nå spørsmålet; Hva + verbal+ subjekt. Hva spiser katten? Svaret er katten spiser mat. Mat er objektet i setningen.

Dersom du klarer å huske disse tre spørsmålene og stiller de i denne rekkefølgen klarer du å analysere enkle setninger. Her er en enkel punktliste du kan følge:

1. Verbalet: Hva skjer i setningen? Hva er verbet ? → Svaret er verbalet.
2. Subjektet: Hvem/ hva + verbalet ? → Svaret er subjektet.
3. Objektet: Hva + verbalet + subjektet? → Svaret er objektet.

Prøv nå selv å analysere disse setningene:

• Jeg  liker å lese

• Gutten med den grønne capsen elsker peanøtter.

• Damen med den lilla paraplyen har kjøpt en svart regnfrakk.

For å sjekke om du har analysert riktig kan du se riktig svar her.

I tillegg til disse setningsleddene har vi predikativ, indirekte objekt og adverbial. Disse setningsleddene skal jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg.