Tigerstaden Oslo

Tigerstatuen på Jernbanetorget er laget av Elena Engelsen.

 

Har du lagt merke til tigeren som står uten for Østbanehallen? Har du lurt på hvorfor det er en tigerstatue som står i Oslos gater, og ikke noe mer norsk som for eksempel en elg? Årsaken er at Oslo har fått kallenavnet Tigerstaden. Navnet kommer fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt  "Siste sang"/"Godt mot", i samlingen Digte og sange (1870). I dette diktet beskriver Bjørnson en kamp mellom en hest og en tiger. Tigeren blir sett på som en metafor for byen, mens hesten er en metafor for landsbygda. Tigeren beskrives som en brutal jeger som angriper hesten. På samme måte kan man da se på "storbyen" Oslo som en brutal jeger som angriper landsbygda.

Uttrykket "Tigerstaden" ble egentlig brukt til å kritisere Oslo. Bjørnstjerne Bjørnson mente at Oslo var en  farlig by som ikke viste  hensyn.  Mens menneskene i diktet hans heier på tigeren og liker tigerens angrep på hesten, viser Bjørnson medfølelse og sympati for hesten. Om vi da knytter hesten og tigeren til landsbygda og byen, kan vi tolke dette som at Bjørnstjerne Bjørnson  har sympati for landsbygda. Mange har tolket dette som at han mener at byen er for kald og har mistet noe av nærheten man kan finne på landsbygda. Også i dag vil mange juble for hesten på landsbygda mens den kjemper mot tigerne i storbyen.

 

I dag ser vi på kallenavnet "Tigerstaden" som noe positivt. I forbindelse med feiringen av Oslos 1000-årsjubileum ble navnet brukt for å gjøre byen mer spennende. Oslo trengte et symbol, og tok derfor i bruk tigeren og uttrykket "Tigerstaden". Slik fikk vi tigerstatuer flere steder i Oslo, deriblant Jernbanetorget og Fridtjof Nansens plass ved Rådhuset. Selv om mange av disse tigerne har forsvunnet etter jubileet, kan vi fortsatt besøke tigeren utenfor Østbanehallen. I dag bruker vi navnet Tigerstaden med stolthet. Når man tenker over det, er det ganske pussig hvordan tiden bleker. Det som i går var et skjellsord*, er i dag en hyllest. Selv om vi på den ene siden ønsker at Oslo skal være en trygg og varm by for alle som bor i byen, ønsker vi også at den skal være en internasjonal storby som mange vil besøke.
 

 Dersom du ønsker å lese hele diktet "Siste sang"/"Godt mot", kan du lese det her. Men husk at diktet ble skrevet i 1870 og at rettskrivning har forandret seg en del siden den gang.

 

* Et skjellsord er et negativt uttrykk

 

Kilder:

"Tigeren på Jernbanetorget" , Visit Oslo: http://www.visitoslo.com/no/produkt/?TLp=495431, lastet ned 3. februar 2013

Eventyrbrua i Oslo

Eventyrbrua er et kallenavn på Ankerbrua som ligger i Oslo sentrum og strekker seg over Akerselva. Elva renner gjennom byen og  deler Oslo i to,  øst og vest. Brua har fått kallenavnet Eventyrbrua på grunn av de fire statuene på brua som er hentet fra kjente eventyr. Statuene er laget i bronse av Dyre Vaa og ble plassert på brua i 1937. De fire statuene er motiver fra   Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela.

Eventyrene om Kvitebjørn Kong Valemon, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela er alle sammen folkeeventyr. Folkeeventyrene har levd på folkemunne siden middelalderen og har blitt fortalt fra generasjon til generasjon. På midten av 1800-tallet reiste Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe Norge rundt og skrev ned eventyrene slik at de kunne bli bevart og husket.  Innsamlingen av folkeeventyr var en del av arbeidet med å forme Norges identitet etter at vi fikk vår egen grunnlov i 1814. I første halvdel av 1800-tallet var det viktig i hele Europa å trekke frem de positive sidene ved landet. Siden Norge hadde vært i union med Danmark i 400 år, og fra 1814-1905 var i union med Sverige, var det spesielt viktig for Norge å finne ut hva som skilte oss fra andre land. Asbjørnsen og Moe er Norges svar på de tyske brødrene Grimm som samlet in tyske folkeeventyr i Tyskland. I dag kan vi se Peter Christen Asbjørnsen på femtilappen vår.

Kvitebjørn Kong Valemon

Kari Trestakk

Veslefrikk med fela

Den siste statuen viser Peer Gynt. Per Gynt er opprinnelig en sagnfigur fra Gudbrandsdalen. Et sagn er en fortelling som krever å bli trodd. Historien som fortelles i sagnet skal ha hendt, og for å overbevise om at den er sann er den knyttet til et bestemt sted, person eller en bestemt tid. På samme måte som folkeventyrene har sagnene overlevd på folkemunne. De norske sagnene ble skrevet ned i 1842 av Asbjørnsen og utgitt i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (2 bind, 1845–48). Til tross for at sagnene om Per Gynt er gamle, er figuren mest kjent fra Henrik Ibsens teaterstykke Peer Gynt. Teaterstykket fra 1867 bygger på sagnfiguren fra Gudbrandsdalen. Peer Gynt er en   person som lyver og først og fremst tenker på seg selv. Gjennom skuespillet får vi følge hvilke konsekvenser dette kan få. Deler av stykkets handling utspiller seg i Norge, mens andre deler foregår på havet og i Nord-Afrika. Peer Gynt blir sett på som et av de aller største litterære verkene som er skrevet av en nordmann og spilles på scener over hele verden.

Peer Gynt

Fra statue til statue - en reise gjennom norsk kulturhistorie

Når man går rundt i den samme byen dag ut og dag inn, slutter man å legge merke til detaljene rundt seg. Et slikt forhold har jeg til vår kjære hovedstad Oslo. Det er ikke før jeg i en stille stund stopper opp og ser meg omkring at øynene virkelig legger merke til at vi er omgitt av kultur og historie på alle kanter. Et eksempel på dette er alle statuene som pynter opp i Oslo. Disse menneskeliknende skapningene i sten og bronse er plassert på ulike steder fordi vi skal minnes en person eller hendelse. Men  i hverdagen haster jeg bare forbi. Noen av statuene er av mennesker jeg husker, andre er bare et kjent navn. Men dersom noen en gang mente at de var verdt en statue må de ha hatt en viktig rolle på et tidspunkt. Siden det å lære om norsk kultur og samfunn også innebærer at man bør kjenne til kjente nordmenn, tenkte jeg å lage en bloggserie om statuer og hvem eller hva de representerer. Felles for de alle er at de forteller en historie, bare man har tid til å stoppe opp og ta den til seg.

Wenche Foss

 

Den første statuen jeg har lyst til å nevne, er statuen av Wenche Foss. Den ble satt opp bak Nationaltheateret i Oslo sentrum i 2007 til ære for vår kjære teaterdiva. Statuen i forgylt bronse ble utført av Per Ung og viser Wenche Foss i en kjent positur med åpne armer. Men hvem var Wenche Foss?

Wenche Foss var en norsk skuespillerinne født i 1917 som spredte glede som Norges store teaterdiva helt sin død i 2011. Hennes debut kom i 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette Taterblod på Søilen Teater. Etter dette var hun ansatt ved Carl Johan Teatret, Den Nationale Scene, Centralteatret, Det Nye Teater, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater. Foss blir beskrevet som en svært allsidig skuespillerinne og var aktiv både på teaterscenen og på filmlerretet. Hennes filmdebut kom i 1940 med filmen Tørres Snørtevold. I løpet av sin karriere har hun hatt viktige roller som strekker seg over hele spekteret fra komedier, via kjente klassikere til moderne dramaer. Blant hennes mest kjente roller kan man nevne moren i Glassmenageriet, Hedda Gabler i stykket med samme navn og Mor Aase i Peer Gynt. Skuespillerinnen pensjonerte seg i 1989, men var fortsatt aktiv også etter dette.

Dette bildet fra filmen Tørres Snørtevold er lånt herfra

Det har blitt skrevet flere biografier om Wenche Foss og hennes liv. I Boken Etterpå ,som hun  i samarbeid med Sturle S. Nærø skrev og ga ut i 1999, snakker hun åpenhjertig om ulike sider av livet.  I 2004 utkom Nærkontakt – samtaler med Wenche Foss og Arne Næss – nedtegnet av Petter Mejlænder.

(Foto: Bjørn Aslaksen)